Kanskje det viktigste jeg noen gang gjør!

Hei du, hva skjedde nå?

Jeg har fylt 40, føler meg trygg og rasjonell. Jeg har stort sett kontroll på det meste, sover bedre enn jeg har gjort de siste syv årene, ja fra første graviditet. Jeg har mer egentid, mer overskudd, mer klokskap. Allikevel sitter jeg her og sliter med å konsentrere meg, med å se klart! For jeg har tårer i øynene og et evig ønske om å være et helt annet sted…

Jeg har nemlig skolestarter. Og jeg har blitt forvandlet til et aspeløv!

Her har jeg gått i årevis og lukket porten forsvarlig etter meg når jeg har forlatt gutten min om morgenen. Jeg har snakket i store ord om det jeg mener er foreldres aller viktigste oppgave til alle som har villet lytte. Jeg har malt bilder med språket mitt og tegnet barn som sterke sjeler med store vinger. Vinger vi har gitt dem gjennom trygghet og varme, gjennom vissheten om at det er dette vi skal gjøre til slutt; gi slipp!

Og nå har jeg sluppet. Tilbake sitter det som føles som ei ribba mor med et stort, tomt hull innvendig.

Barnet mitt er der ute et sted og jeg vet ikke hvordan han har det! Jeg aner ikke om han ler eller gråter, og ingen forteller meg om det når jeg henter ham heller. Jeg føler meg så fortapt!

Og inni hodet mitt runger mine egne ord; DET ER IKKE FARLIG Å GI SLIPP! Det er viktig! Kanskje det viktigste jeg noen gang gjør! Jeg må gi han følelsen av at jeg stoler på ham. At jeg stoler på at verden er trygg, klar til å ta ham imot. Og all fornuft inni meg roper ut at det er den. Mer enn trygg nok.

Vi klemmer litt lengere om morgenen nå. Ja, om ingen ser det selvsagt. For ingen førsteklassing med respekt for seg selv viser offentlig at de syns den nye hverdagen er minst like skummel som det mamma syns den er. Han hvisker jeg elsker deg, og så ser han ned på klokka si. Den har enda ikke gått i skolemodus. Jeg vet at han vet. Og han vet at jeg vet. At vi syns det er litt godt at den er der.

Jeg tar meg i å ikke se på appen en eneste gang i løpet av skoledagen. Til det har jeg det alt for travelt selv. Men jeg vet at den er der, og det er nok. Det blir som den porten jeg har lukket i alle år til nå; en liten trygghet som ikke beskytter mot alt, men som holder noe borte, om det så bare er en følelse.

Skrevet av Janne Reitevold (JannOrama)

Vil du lese mer om XPLORA, klikk HER